En bekvem forglemmelse?
I dag løper høringsfristen for endringer av overgangsstønadsordningen ut. Det fikk jeg vite mandag. Den eneste grunnen til at jeg fant det ut var at jeg skumma gjennom arbeidsminister Robert Erikssons forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, hvor jeg plutselig kunne lese: «Regjeringen har også sendt på høring forslag om flere endringer i overgangsstønaden (…)».
På departementets hjemmeside lå som vanlig høringsbrevet, høringsnotatet og liste over høringsinstansene ute.
Jeg har aldri noensinne sett ei kortere høringsinstansliste. Foruten departementene og et direktorat, er høringen sendt til arbeidstakerorganisasjonene og to foreninger for skilte foreldre. Ingen foreninger som driver med kvinnepolitikk var valgt ut.
Overgangsstønaden gis i en overgangsperiode for personer som blir aleine med hovedomsorgen for små barn, og som ikke har evne til å forsørge seg selv. De aller fleste mottakerne er kvinner. Stønaden var opprinnelig begrunnet i at det skulle være mulig for kvinner som var økonomisk avhengige av sin mann å bryte ut av ekteskapet – den sikrer at ekteskapet ikke bare var frivillig ved inngåelse, men også gjennom hele dets bestående.
Det synes soleklart at kvinnepolitiske organisasjoner har noe de skulle ha sagt når en ordning med et så klart kvinnepolitisk utgangspunkt foreslås endret.
Sjøl om kvinnepolitiske foreninger ikke står på lista som høringsinstans, kan vi selvfølgelig sende inn våre innspill. I høringa om reservasjonsretten sendte for eksempel hundrevis av mennesker inn sine protester. Men problemet med å ikke være høringsinstans, er at vi ikke får beskjed om at forslaget er på høring. For underfinansierte foreninger hvor store deler av driften skjer gjennom frivillig arbeid, som de fleste kvinneforeninger i Norge i dag, er det ikke bare-bare å skulle fange opp aktuelle høringer på egenhånd. Særlig ikke når vi er vant med å kunne ha tillit til at vi utpekes som høringsinstanser når våre innspill vil være relevante.
Det kan ha vært en glipp, og det er farlig å spekulere i motiver en ikke har innsikt i. Samtidig er det ikke til å komme utenom at endringene i overgangsstønaden tilsynelatende kunne gjennomføres bekvemt dersom kvinnebevegelsen ikke ble informert. Meg bekjent er det kun Rødt og SV som er imot endringer av overgangsstønaden, og dersom alle de andre partiene er for skjerpelse, kan jeg godt forstå at de ønsket å gjennomføre endringene uten baluba fra kvinnebevegelsen.
Men nå er det jo engang sånn at det sivile samfunn og interesseorganisasjonene spiller en viktig rolle i demokratiet. Da må staten tilrettelegge for at vi får utøve denne rollen.
Jeg vil ikke være bombastisk, men jeg har inntrykk av at det sivile samfunn utelukkes fra demokratiske prosesser i større grad enn tidligere. Arbeidstakerorganisasjonene melder om at de ikke involveres like mye som før, i saken om reservasjonsrett ble høringsinstansene bedt om å la høringssvarene dreie seg om hvordan reservasjonsretten kunne gjennomføres heller enn å protestere mot denne, listene over hvem som inviteres på innspills- og kontaktmøter med statsrådene er tidvis mangelfulle.
Og nå ser vi også at høringsrundene for lovendringer ikke er utformet for å fange opp innspill fra sentrale aktører.
Av Frøydis Patursson
Publisert i Klassekampen 10.12.2014
(egenpubliseringen er godkjent av Klassekampen)