Norges kvinnelobby deltok 31. oktober 2014 på Globaliseringskonferansen med et arrangement om kvinnebevegelsens rolle i samfunnet. Et panel med representanter for medlemsorganisasjonene av Norges kvinnelobby redegjorde for status, utfordringer og behovene for kvinneorganisering her hjemme. Hva kan og bør kvinneorganisasjonene tilføre demokratiet, og hvordan dette kan gjøres? Har staten Norge oppfylt sine forpliktelser etter FNs Kvinnekonvensjon?
I panelet: Norsk kvinnesaksforening, Krisesentersekretariatet, JURK og Mirasenteret.
Margunn Bjørnholt fra Norsk Kvinnesaksforening snakket om kvinneorganisasjoner som premissgiver for politikk, hvordan kvinneorganisasjoner bidrar som et korrektiv til de folkevalgte med særlig kunnskap og større engasjement. Hun trakk særlig frem kjønnsbudsjettering som et eksempel på hvordan kvinneorganisasjoner i none land har lykkes med å legge press på politiske organer og fungere som som pådrivere.
Fakhra Salimi fra Mira-senteret snakket om kvinneorganisasjoner som plattform for inkludering, både for å få minoritetskvinners perspektiver fram (både som bindeledd mellom privatpersoner og myndighetene) og for å bidra til integrering bl.a. gjennom rettighetsinformasjon. Minoritetskvinneperspektivene er dessuten ofte vanskelig for myndighetene å fange opp, og det er derfor særlig viktig at vi har foreninger som evner å være premissleverandrører for denne politikken. Situasjonen i dag er at statlige milder til inkludering går til andre enn minioritetskvinnene og deres organisasjoner.
Lone Alice Johansen fra Krisesentersekretariatet snakket om kvinneorganisasjonenes rolle i kampen mot vold mot kvinner. Viktigheten av kvinneorganisasjoner som driver rettighetsinformasjon/sprer kunnskap om rettigheter ved vold, har kampanjer mot vold, bidrar med kunnskap til utforming av politikk mot vold, og pekte på dette som en av alle de funksjonene det sivile samfunn utfører for å motarbeide vold som ikke staten klarer å utføre uten kvinneorganisasjonene.
Frøydis Patursson fra Juridisk rådgivning for kvinner orienterte om konvensjoner og sivilsamfunnets plass i oppfølgingen av dem. Kvinneorganisasjonene er viktige bidragsytere til konvensjonsarbeid gjennom kritikk og skyggerapportering som er viktig for å få frem et mer nyansert syn på hva som er oppnådd og hva som mangler i implenteringen av konvensjonene. Dette er bidrag som må komme fra det sivile samfunn – staten kan ikke drive skyggerapportering selv. Kvinneorganisasjoner bidrar også til å spre kunnskap om blant annet FNs konvensjon mot all diskriminering av kvinner (CEDAW).